Lykketallet tretten

Spilling 18.02.2009 (Skrevet av Christian)

Kornsirkler, spøkelser, julenisser, Snåsamenn, poltergeist, Zeitgeist... Det finnes mye forskjellig overtro rundt omkring i vår vide verden. Overtro kunne lett ha blitt en sak også i Bergen brettspillklubb den 18. februar. For første gang var vi nemlig tretten oppmøtte. Dessuten er dette den trettende bloggen. Skummelt sammentreff! Mange mener som kjent at når tallet tretten er involvert, så går alt galt. Dette underbygges av filiosofien i den såkalte Murphys lov: Alt som kan gå galt går galt. Men gikk virkelig alt galt i BBK denne kvelden? Følg med, nå når vi skal finne ut av dette.

Det ble i alle fall en lovende start. Fire nye ansikter kom innom da klubben åpnet halv seks. Så da ble det litt lett oppvarming med Ubongo. Ubongo er det spillet som går ut på å bruke tetris-lignende brikker til å bygge en bestemt figur. Siden dette må skje så fort som mulig, tar ikke spillet lang tid. Jeg er dessverre ikke så god til å huske navn, men det var en av de nye som vant. Så jeg kaller henne foreløpig for X1.

Da vi var ferdig med Ubongo hadde antall tilstedeværende blitt fordoblet. Så da delte vi oss i to grupper. Ei gruppe fortsatte med Ubongo, mens jeg, X1, X2, K og B spilte Bohnanza. Jeg synes jeg spilte veldig realt og snilt denne kvelden. Spesielt ønsker jeg å nevne at jeg sparte ei soyabønne i en hel runde bare for å gi den helt gratis til K som kompensasjon for litt goodwill. Selv om jeg kunne ha solgt den til en skyhøy pris til X1! Det kaller jeg å være ultrasnill. Jeg er alltid snill i Bohnanza. Husk det kjære leser, neste gang du spiller Bohnanza med meg. Da kan du bare gi meg masse gratis bønner. For jeg er alltid snill i Bohnanza. Gjenta etter meg: "Christian er alltid snill i Bohnanza. Christian er alltid snill i Bohnanza. Christian er alltid snill i Bohnanza." Jeg vant forresten også.

Flere folk strømmet inn, og nå var vi blitt 13 stykker. R og I (Mr. halvnavn som egentlig heter K, men han liker som nevnt halve navn, og dessuten har K blitt opptatt av et annet medlem) gikk og hentet et ekstra bord. Og da ble det tre grupper: Ticket to Ride, Modern Art og Carcassonne Jeger og sanker. Jeg spilte Ticket to Ride.

Tretten oppmøtte er som kjent ganske høyt til å være BBK. Men det er alltid spennende å se hvor mange av nye folk som kommer tilbake igjen. Alle de nye kjente hverandre fra før, noe som har vist seg å være litt negativt. Folk som kommer første gang alene har større sannsynlighet for å komme igjen enn folk som kommer flere sammen. Men unntak skjer, og vi får håpe at dagens nye var et av disse unntakene. I så fall er BBK igjen i ferd med å nærme seg min visjon om at en kveld på BBK skal være som å være på Spill-o-rama for en kveld. Jeg ønsker meg en åpen klubb for ALLE, som ikke fokuserer på enkeltgrupper. Hva er f.eks. den prinsipielle forskjellen på å ha en klubb bare for studenter, bare for 15-25 år, bare for pensjonister, bare for innvandrere, bare for menn, bare for hvite, eller bare for folk som tror på Snåsamannen? Offentlige støtteordninger og regler favoriserer ofte sånne gruppeinndelinger. Men etter min mening skal kulturtilbud i størst mulig grad være åpne og inkluderende for alle. Nå kan dere selvsagt komme og si at BBK er jo bare for folk over 14 år. Men det skyldes bare at de under 14 sjelden er modne nok til å spille brettspill seriøst i en klubb. Dog, det hadde vært skikkelig kult om vi etterhvert hadde fått til ei barnegruppe også. Barnespilling 16-18, voksenspilling 18-23. Det hadde vært greier det! (Nevner et spill i parantes: Loopin' Louie!) Å organisere unger krever dog en god del, da. Men kanskje vi har nok folk til det en gang i ei fjern fremtid...!

Det ble andreplass på meg i Ticket to Ride. Jeg ble dessverre blokkert, så det var et oppdrag jeg ikke fikk i boks. Vinneren ble X2. Jeg tror det var ei av de andre gruppene som spilte Guilliotin også, men jeg fulgte visst ikke godt nok med.

Etterpå ble det i alle fall ny gruppeinndeling. Jeg, N og K spilte Klimakrig: Europa 2045, mens de andre spilte Kuhandel og Diamant. I ettertid hadde vi litt diskusjon om spillet heter Diamant eller Inkan Gold. Jeg har alltid spilt det under tittelen Diamant, som skal være den europeiske tittelen. Men nå har I plutselig skaffet seg den amerikanske utgaven, som heter Inkan Gold. Hvorfor kunne de ikke bare brukt samme navn overalt, egentlig? Frustrerende. Jeg velger i alle fall å fortsette å kalle det for Diamant, selv om det står noe annet på I sin boks.

I Klimakrig var N Afrika, jeg Nord-Unionen, og K var Skandinavia. Fase 1 gikk bra, men så snart vi kom til fase 2 gikk alt galt. Afrika begynte å masseskyte atomraketter mot meg. Jeg hadde heldigvis noen få forsvarsbomber å sende tilbake, men alt i alt ble det hele ganske tragisk for oss begge. Jeg tror nok det var en strategisk bommbert av Afrika å sette inn angrep mot Nord-Unionen. De skulle heller valgt noen som ikke kunne sende atomraketter tilbake igjen. Men det store vendepunktet kom allikevel da Afrika prøvde å innvadere Frankrike. Her hadde de utrolig uflaks, og fikk hele hæren slaktet ned! Så etter det var spillet i realiteten avgjort. Skandinavia spilte som vanlig veldig pasifistisk, og ble bare sterkere og sterkere. Til slutt klarte de det kunstykket å gjennomføre nok klimatiltak til å redde verden og vinne spillet. Det er første gang Klimakrig ikke har endt med armageddon! Det er altså fortsatt håp for verden. Som spilldesigner må jeg også ta inn over meg det faktum at Skandinavia vinner og Nord-Unionen taper litt mistenkelig ofte. Dessuten går fase 2 for tregt. Her trengs det justeringer. Kanskje Nord-Unionen trenger å få smurt maskineriet sitt med litt russisk olje?

Dett var dett. Kvelden var faktisk slutt uten at det skjedde noen store katastrofer. Selvsagt kan man jo alltids argumentere for at det at jeg bare vant i ett av fire spill er en liten katastrofe. Men om det er eneste uhell som oppstår når vi har tretten oppmøtte, så ønsker jeg meg tretten oppmøtte neste gang også! "Tretten er lykke for klubben!", sa I idet vi gikk ut døra. Og det er jeg enig i. Om noe allikevel skal gå galt neste gang vi har tretten oppmøtte, så er det vel bare å ringe til Snåsamannen.